Hälsningar från Caeser

Jeg er en Cocker Spaniel, pluss noe annet. Jeg er voksen (10 år), og er født og oppvokst i Irland, og der har jeg bodd nesten hele mitt liv. Av forskjellige grunner så var jeg den siste tiden i en kennel. For noen uker siden ble det bestemt at jeg skulle få komme til en ny familie, og det var spennende. En dag ble jeg og noen kamerater fra kennelen lastet ombord i en spesialbil med destinasjon Sverige. Ingen av oss hundene visste hvor Sverige var. Etter en hel evighet ankom vi en by som het Jönköping, og her ble jeg og noen andre sluppet av. Det var ganske mange mennesker som skulle møte sine nye hunder her. Og min nye familie var der – Bodil og Tore, to pensjonister som ville dele sitt liv med meg. De så veldig snille ut, og jeg var ikke engstelig i det hele tatt da vi satte oss i bilen for videre transport til Arvika. Jeg var så trøtt at jeg sov nesten hele veien, unntatt noen helt nødvendige stopper. Da vi kom til mitt nye hjem, så var det bare å gjøre seg kjent med omgivelsene, og det gikk greit. Veldig ok sted å bo. Stor terrasse, stor gressplen, og mange steder for turgåing. Det beste av alt at det er bare 200 meter til sjøen – og jeg har alt testet badevannet helt topp.

Jeg var veldig spent på hvordan det ville være å sove på et nytt sted første natten. Men jeg kjente så mye harmoni og kjærlighet i dette huset at jeg nesten ikke savnet kompisene i Irland. Og så hadde de kjøpt en helt ny seng til meg – og den var så god å sove i. Nå har jeg bodd her i Arvika i ca 5 uker – og jeg trives så godt her. Jeg går turer flere ganger om dagen. Foruten Bodil og Tore så er det naboer som vil gå med meg, og Bodils sønn Gøran, kommer nesten hver dag. Han har tre hunder selv, og har ofte med seg en av dem slik at jeg skal bli kjent med dem. Men her i huset er det jeg som bestemmer, og det må de bare finne seg i. Bodil og Tore har mange venner som ofte kommer på besøk, koselige folk som klapper meg og synes at jeg er søt. Men jeg er ikke søt- jeg er en hannhund på 10 år som heller er litt barsk. Vi tar noen bilturer også, og det synes jeg er toppen. Jeg kan strekke ut meg i min fulle lengde i baksetet. Og så sitter jeg i framsetet og vokter bilen når de har parkert og har gått for å handle. For et par dager siden var det hvitt på bakken. Det var noe som het snø, og det var en rar greie. Det var ikke så mye, men jeg synes det var kaldt, og så liksom sank jeg ned i det. Jeg vet ikke om jeg liker det. Vi får vel se, for det kommer mye mer av det litt senere sier Tore.

Jeg er veldig glad for at jeg kom til Bodil og Tore. Det føles nesten som de anpasser livet sitt etter meg. I hvert fall tar de hensyn til at jeg er nesten like gammel som de er, og ikke forventer at jeg er som en ung-hund, men er litt egenrådig og sta. Jeg vet at det finnes et ordspråk som sier at det er vanskelig å lære en gammel hund å sitte. Det er så riktig som det er sagt – men jeg prøver å legge «godsida»til – når det passer meg. Jeg er veldig glad for at «Hunder uten Hjem» finnes. Uten dem hadde jeg ikke kommet hit til Bodil og Tore som virkelig setter pris på at jeg finnes.

Ceaser

 

Dela med dig